PMS deluxe

Publisert i Fett#1 2017.

Voksenskam og kollektiv lidelse. Kreativt flow og et venninnekor som gjør det personlige politisk. Blodige bind er vakrere enn the dark side to dager før mensen.

Venninnekoret: Det verste med PMS er at jeg aldri skjønner at jeg har det. Alt blir bare mørkt. Alt vondt som noensinne har skjedd meg eller kan skje er det eneste jeg tenker på.*

Min største redsel er at PMS ikke eksisterer og at dette er min egentlige personlighet. PMS er en klisjé. Jeg har gjennomført et lite forskningsprosjekt blant venninner – heretter kalt venninnekoret – der jeg ba en håndfull søstre fra andre mødre om å fortelle PMS-anekdoter, samt uttrykke generelle tanker om PMS. Ååååh! Masse tanker om PMS, den slue lille jævelen. Jeg skulle ønske jeg hadde PMS nå som jeg sitter og skriver denne teksten, men nei. Jeg har ikke PMS. Jeg er helt normal. Jeg tenker klart og fornuftig. Jeg resonnerer og analyserer, agerer i større grad ut fra fornuft enn følelser. Jeg har ikke lyst til å slå opp med kjæresten min, si opp jobben eller booke en tre ukers alenetur til Tallinn. I følge mensen-appen min, Period tracker, er det seks dager igjen. Jeg kunne potensielt hatt PMS fra helvete nå, men kanskje denne måneden er en av de bedre? En måned der jeg ikke griner, depper, klikker? Jeg må bare vente og se.

Venninnekoret: Forrige gang jeg hadde PMS våknet jeg midt på natta og tenkte på alt jeg synes er kjipt. Jeg fokuserer på meg sjøl sammenlignet med andre. Angsten handler aldri om krig, sult eller lignende. Den handler om meg meg meg og min plass i verden. Hvordan folk rundt meg svikter meg. Hvordan jeg svikter dem. Sjølhat.

Norsk Helseinformatikk definerer PMS – Premenstruelt Syndrom – på følgende måte: «PMS er psykiske og/eller kroppslige plager som er tilbakevendende i perioden før menstruasjonsblødningen, og som forsvinner i løpet av de første dagene av menstruasjonen. De vanligste psykiske symptomene er irritabilitet, humørsvingninger, nedsatt stemningsleie, angst, spenninger, aggressivitet, gråtetokter, konsentrasjonsproblemer, rastløshet, søvnproblemer, følelse av å miste kontrollen.» Pms.se sier: «Føles livet fælt, og så helt plutselig får du mensen og alt blir lysere? Da har du hatt PMS.»

Rundt 75% av alle kvinner i fruktbar alder har PMS-symptomer. Så har vi den ekstreme varianten – PMDS. Forskjellen på PMS og PMDS er D-en med stor D: dysfori. Det motsatte av eufori. En følelse av ubehag, av å være fullstendig ulykkelig. Misnøye. Rastløshet. Depresjon. Angst. PMDS er PMS deluxe. For å bli diagnostisert med premenstruelt dysforisk syndrom kreves, i følge nettsiden alltompms.se, at en har flere psykiske symptomer som påvirker livet til den grad at det er vanskelig å fungere normalt. 3-5 % av alle kvinner beregnes å oppfylle kriteriene for PMDS.

Venninnekoret: Jeg får angst i mange former. Jeg får dårlig sjølfølelse. Ingen liker meg. Problemene mine er bagateller sammenlignet med andres og derfor er jeg patetisk.

En gang i måneden er vi mange som tenker: Nå holder jeg på å bli gal, nå bikker det over, jeg er psykisk syk, syk i hodet, det er dette som er hysteri. For her er det snakk om voksenskam. Liv Strömquist, profilert feminist og en av Sveriges mest kjente tegneserieskapere, tok opp dette da hun i beste sendetid på svensk radio, i det velansette programmet Sommar i P1, brukte en og en halv time på å snakke om mensen: «Mens er uten tvil med på topp-tre-lista over de mest interessante kunstneriske temaene, i konkurranse med døden og kjærligheten.»

Strömquist refererer til Sartres definisjon av skam: «et grøss som drar gjennom kroppen fra hode til føtter, uten noen foregående tanke. Effekten er så kraftfull at den føles som en indre blødning.» Hun understreker: «Interessant ordvalg, da menstruasjonskammen jo bokstavelig talt er en indre blødning.» Hva er forskjellen på skyld og skam? Skyld er noe du føler fordi du har gjort noe, og skam noe du føler for den du er. Alle kan altså føle skam uten noen som helst grunn, annet enn det å være flau over sin egen eksistens. Og hvis man har mensen og PMS: føle skam fordi kroppen, en gang i måneden, gjør det kroppen skal gjøre.

Hvorfor har det blitt sånn at vi skammer oss over vårt hormonelle kaos? Sjølsagt har en gresk mann registrert PMS back in the days. Hippokrates (460 f. Kr – 370 f. Kr) fikk med seg koblingen mellom dårlig humør og menstruasjon, og siden antikken har PMS interessert og forbauset generasjoner av forskere. Faktum er at de fortsatt ikke har funnet ut hvorfor noen lider veldig av PMS mens andre ikke merker noe som helst. Og det er en stille skam. Jeg og vennene mine snakker om det, men det er liksom der det stopper. Jeg går ikke til sjefen min og sier at jeg har PMS. Skam. PMS blir ikke diskutert som et samfunnsproblem eller offentlig akseptert som en gyldig grunn til sykefravær. Skam. Diagnosen finnes, men det er ikke noe du snakker om utenfor den private sfæren. Skam. PMS er tabu. Det er bare å ta seg sammen. Skam. Det private er ikke politisk. Er det på grunn av at vi feminister er redde, eventuelt mangler interesse, for å snakke biologi?

Venninnekoret: Jeg synes det er irriterende når kvinners følelser og holdninger blir redusert til hormoner i større grad enn menns.

Hvor mange dager i året ringer kvinner jobben for å si influensa eller omgangssyke, når det egentlig er snakk om intens PMS? Hele verden faller jo sammen og det er bare darkness. Så kommer mensen og fysiske komplikasjoner på det – vondt i magen, kvalme, tretthet. Hvor mye PMS er skjult i sykefraværstatistikken? Noen burde forske på det. Kanskje noen har forsket på det.

Generelle tips for å lindre PMS, ifølge Google: Drikk spinatsmoothies, sov godt, gå en tur i skogen, tren yoga, drikk mindre alkohol (du kan fortsatt drikke litt, altså), og hvis det er riktig ille – gå til legen og få deg antidepressiva. Jeg har testet det meste, og blir etterpå sittende med spørsmålet: Hvilke katastrofer klarte jeg å unngå takket være den smoothien? Et samlivsbrudd? Jeg har det ganske jævlig, men hvor jævlig ville det vært uten den slow flow’en jeg gikk på klokka sju i dag tidlig?

Det finnes (seff) en svensk sjølhjelpsbok om PMS, av Lisa Eriksson: Bli vän med din PMS. Formålet med boka: Gjør menssyklusen til din bestevenn og bruk dens tre forskjellige faser som veiledning for månedsplanlegging. En anmeldelse av Sandra Dahlén i nettmagasinet Feministisk Perspektiv gir boka både ris og ros. Den roser det faktum at PMS blir satt på agendaen og anerkjent som et problem, men kritiserer boka for å være – som jo ligger i sjølhjelpsbøkenes natur, derav navnet – altfor individfokusert og dermed ikke komme med løsninger og tips som passer alle. «Det er ikke sånn at alle bare kan bestemme seg, roe seg ned når en trenger det, prioritere å spise sunt, trene og gå på yoga. Når bemanningsselskapene ringer trenger mennesker arbeid for å kunne betale husleie og sette mat på bordet. Den som er enslig uten stort kontaktnett trenger å løpe videre i  hamsterhjulet sitt, og den som lever med stress grunnet voldsutsatthet kan ikke ta seg ut av situasjonen sin ved hjelp av en sjølhjelpsbok.» Dahlén stiller også spørsmålet: Er det patriarkatet som skaper PMS-lidelser? Som i diskusjonen «jeg er ikke funksjonshemmet, det er samfunnet som gjør meg funksjonshemmet». Når vi helt og holdent er allminnelige kvinner eksisterer det ikke annet rom for oss enn våres eget.

I sin mensen-radioprat sier Liv Strömquist at om vi hadde levd i et matriarkat, ville PMS hatt den samme statusen som den mannelige melankolien på 1800-tallet, eller nåtidens angstfylte podkastmenn.

Venninnekoret: Det er en sånn kroppslig følelse som jeg tror det er vanskelig å sette seg inn i for folk som ikke har kjent det. Feberaktig uro og en følelse av at tankebanene ikke er så lange som de pleier. Samtidig har jeg begynt å tenke at jeg kan bruke PMS-en til noe. Jeg føler meg for eksempel mer kompromissløs, mer i kontakt med mitt opprørske jeg.

Strömquist mener at det går an å «se PMS som en opplyst glenne, en privilegert anledning til å betrakte verden sånn som verden faktisk er. Et ugjestvennlig ingensteds, en ubestandig plass uten mening» Hun snakker om den premenstruelle drivkraften, klarsyntheten, og mener den kan være interessant ut fra en skapende synsvinkel. Hun forteller om en låtskriver hun kjenner som bruker PMS-en sin til å lage musikk. Ifølge Strömquist mener denne musikeren at hun ikke ville klart å være kreativ hvis ikke den psykiske smerten, mørket, banket på døren hennes en gang i måneden.

I 1968 – neppe tilfeldig – ble det gjennomført en forskningsstudie blant kvinnelige amerikanske collegestudenter, forteller Strömquist, som gikk ut på å undersøke drømmer i forskjellige faser i menssyklusen.

Studien viste at studentene, cirka tre-fire dager før de skulle få mensen, drømte om «døden, dødsangst, diffus angst, skamrelatert angst og angst for å bli lemlestet». Drømmene ble sortert i det forskerne kalte «premenstruelle temaer» – utilstrekkelighet, fiendtlighet, hat, død. Strömquist understreker at uansett hva en synes om denne typen av studier, så viser den i hvert fall at kvinner som gruppe deler de samme følelsene dagene før mensen: «som at vi åpner en kanal for the dark side»

Men etter PMS kommer mensen. Lettelsen. Befrielsen. Når blodet treffer det hvite porselenet og tilværelsen nøytraliseres.

Venninnekoret: Måten jeg skjønner at jeg skal få mensen på, er at jeg begynner å gråte av tv-reklamer retta mot småbarnsmødre. Fredag var jeg overbevist om at jeg holdt på å få ME eller en tung depresjon. Da jeg begynte å blø fra vagina ble jeg UTROLIG GLAD!

Når mensen kommer kan vi altså snakke om et helt nytt verdenssyn. For noen også en annen type kreativ flyt. Virginia Woolf skrev, forteller Strömquist, i sin dagbok 18. Februar 1928, at hun ikke kan bruke hjernen når hun har PMS: «I går hadde jeg tenkt å skrive de kjappeste og mest glimrende sidene i Orlando, men ikke en dråpe kom. Alt grunnet de vanlige fysiske årsakene som kom i dag, altså menstruasjonen. Det er den mest besynderlige følelsen. Som om en finger stopper flyten av idéer i hjernen, og når den plugges ur ruser blodet overalt»

Og når skriveprosessen med denne teksten går mot sin slutt har jeg én dag igjen til mensen. Jeg føler meg irritabel og rastløs. Symptomet nedsatt stemningsleie ligger som en tåke rundt tilværelsen min. Har behov for bekreftelse. Er fullt klar over at dette på en måte er en abstrakt tilstand, samtidig som det er noe av det mest naturlige som finnes. Jeg sier til meg sjøl at dette snart går over. Snart er jeg Woolf post-PMS og kan skrive en Orlando, eller noe. Denna månad fåglar kvittra vissa dagar ganska bittra. Men jeg vet at jeg kommer til å våkne opp, blø og sakte men sikkert komme til ro igjen.

Venninnekoret: Det finnes tilfeller der jeg har tatt livsavgjørende beslutninger når jeg har hatt PMS. Da har jeg følt at jeg har krefter til å ta skritt jeg ellers er for feig til å ta. Kanskje fordi PMS er sjølsentrert. TENK PÅ DEG SJØL FOR EN GANGS SKYLD!

*Venninnekoret er en 100% Lena Andersson-ripoff.