Intervju med Eve Libertine: Fra PK-pønk til improvisasjon

9871227753_93ee090f99

Publisert i Bransjevelter, 2016

Lever anarkopønken? Jeg intervjuet Eve Libertine fra det sagnsomsuste bandet Crass for å snakke om den hårfine linja mellom improjazz og anarkisme, de hackneyske IPA-kapitalistene og om hvorfor ekteskapet er et patriarkalsk bondefangeri.

Ikke noen ‘Corbynmania’ her i huset

– Er du seriøs? Forventer du virkelig at noen skal redde oss? Hvem skulle det være? Gud? Politikerne? Daddy?

Det er svaret jeg fikk fra Crass-vokalist Eve Libertine, på spørsmålet om hvorvidt Jeremy Corbyn – Labour-sosialisten som dukket opp som en blitz på en knallblå, anglosaksisk himmel – skal redde oss alle. Crass’ storhetstid var på slutten av sytti-begynnelsen av åttitallet – og på en måte ser vi nå et Storbritannia á la den tiden. Klasseforskjellene øker i samme takt som fremmedfrykten og rasismen, og folk bokstavelig talt are still fighting Thatcher. Og midt oppi dette har nettopp Corbyn blitt pekt ut som det nye håpet, han som skal redde velferdsstaten, fikse jobb til de fattige og forby atomvåpen. Men svaret jeg fikk på spørsmålet can he save us all? vitner om at Eve Libertine definitivt ikke har gått hen og blitt en streit sosialdemokrat på eldre dager.

– Jeg forventer ikke at noen skal komme å redde meg. Jeg er glad for at Corbyn er stemt inn, da mitt inntrykk er at han er et godt menneske og mener hva han sier, men det er ikke nødvendigvis plass til ærlighet og intelligens i parlamentet, så jeg forventer ikke at han holder så lenge, men jeg håper jeg tar feil. Media har hakket på han siden starten, og jeg tipper det vil fortsette sånn.

 

PK-pønkens historie

Da jeg spurte Bronwyn Lloyd Owen, alias Eve Libertine, om hun ville bli intervjuet, snakke om musikk, politikk og kjærlighet – livet, og hvordan leve det – ble svaret: Not sure I know the answers on how to live, but I’ve got this far! Vi har møttes to ganger før: den første var i januar 2014, da Femme Brutal, det feministiske bookingkollektivet jeg er en del av, inviterte Eve Libertine og musikerkollegaen Chaz Webern til Mir i Oslo for å fremføre et opera(!)prosjekt de da jobbet med. Kvelden bød på improvisasjon, spoken word, video, performance, stemmer, en litt mer arty versjon av Crass-låten Bata Motel. Det var pønk, improjazz og kunst i et, og jeg gikk derfra med «To the lovely Jenny. Thank you and love, Bron/Eve» skrevet på min Crass-plate Penis Envy (som forøvrig er et feministisk mesterverk). Andre gangen jeg møtte Eve Libertine var på Karlsøyfestivalen sommeren 2015, da hun var der med prosjektet ‘L’Akadémie des Vanités’ for å spille en episk konsert i Karlsøy kirke sammen med blant annet Crass-bandmate Penny Rimbaud.

Hvem som startet pønken og når, er en diskusjon som bestandig pågår. Var det MC5? The Stooges? New York Dolls? Uansett hva man mener, så er det noen milepæler, og ett av dem er 1977. Pønkens år null, med Malcolm MacLaren som pappa Gud, og Sex Pistols som det lille Jesusbarnet. Noe som skjedde parallelt med sikkerhetsnålens inntog i musikkmagasinene og God Save the Queen, og som er en sjølsagt  – om enn ikke så kjent – del av pønkens tidslinje, er det engelske fenomenet, kollektivet og anarkopønkbandet Crass. De var på en måte Sex Pistols’ motpoler; the hippies now wear black vs. naglepønkerne fra Camden. Her var det ikke noe sex, drugs and rock’n’roll, men aktivisme, politikk og DIY. Crass, og band som Flux Of Pink Indians, Conflict, Subhumans, The Dirt, Poison Girls og The Mob, kjempet for en bedre verden og sang om temaer som krig, sexisme, kapitalisme og rasisme. Bandet og miljøet rundt dem og plateselskapet Crass Records, som ga ut skiver med overnevnte grupper – for ikke å glømme Björks’ postpønkband Kukl sine The Eye og Holidays in Europe – levde etter det anarkistiske prinsippet om at middelet skal samsvare med målet. Det ble slik at de utgjorde et slags fundament i sjangeren kalt anarkopønk, sagnomsuste – men ofte undervurderte.

 

Den hårfine linja mellom improjazz og anarkisme

Både Penny Rimbaud, Steve Ignorant og Eve Libertine fra Crass er fortsatt aktive musikere, og både Rimbaud og Libertine har gått mot en sjanger som er om mulig enda smalere enn anarkopønken: improvisasjon.

Noen sa en gang til meg at improjazz er anarkisme. Er det sant?

– Impro innebærer sjølsagt at utøveren må vaere i momentet med et åpent sinn. Du er ansvarlig for din musikk og handlingene dine på en helt annen måte enn med et innøvd stykke. Og om du opptrer sammen med andre er du nødt til å lytte insisterende, arbeide med dem og ta risiko på en intens og inderlig kooperativ måte. Det er veldig spennende og levende. Når det funker kreativt kan det oppstå magi, men det skjer ikke alltid og det er risken du tar. Jeg hadde ikke tenkt på det før, men ja, impro har essensen av anarkisme… interessant!

Libertine har nylig spillt inn en av diktene sine over Penny Rimbauds’ musikk, et prosjekt der også Mark – Charles Webber – er involvert. Hun och Webber er invitert til en festival i Athen, og de skal sette opp operastykket igjen. I tillegg til det arbeider hun med en gruppe som kaller seg The Vocal Constructivists. De jobber mye visuelt, og har nylig gjort et par gigs på en festival for samtidsmusikk.

– Mange av stykkene ble skrevet på sekstitallet, og jeg synes det er interessant å gå inn i de innovative idéene fra den tidsperioden. Men generelt så hører jeg ikke så mye på musikk. Jeg var med i en John Cage-performance for en stund siden og det forandret virkelig måten jeg lytter til ting på. Jeg hører virkelig på alle lyder som musikk. Det er fantastisk å bare lytte når jeg venter på kollektivtransport, promenerer langs gata; faktisk overalt, jeg bare hører lyder og det er musikk. Jeg kan ikke høre på noe som inneholder ord som er klissete, sentimentale, om hjerte og smerte, det irriterer bare og luker ut en hel del ting. Jeg liker musikk som ikke manipulerer meg emosjonelt, eller vakker musikk – som jeg tror kanskje gjør det – men det er tilfredstillende iblant.  

Livet… og hvordan leve det

Mellom undergrunns- og aktivistmiljøet rundt Crass og de mer kommersielle Sex Pistols-pønkerne finnes det også mange fellestrekk: normkritikken, systemkritikken, politikerforaktet, fuck you Thatcher, fuck you queen Elizabeth. Spørsmålet er bare om en skal gjøre det på PK-måten eller gi faen-måten. Crass valgte det første, og det forandret ting. Som Kjartan fra Dumdum Boys sier i Sindre Kartvedts nye bok Dumdum Boys. En vill en, i forbindelse med en beef bandet hadde med en gjeng Oslo-pønks: «Det morsomme med punken var slutt for lengst. Nå var det Discharge og Crass og alt sånt. Bare tøys».

 

Men kanskje det ikke er sånn at pønken alltid skal være morsom? Og på tross av dønn alvorlig tematikk, så har Crass vist verden at de også har humor. Som den gangen de på en eller annen måte fikk solgt inn den tosomhetskritiske singelen Our Wedding (med Joy de Vivre på vokal) til jentebladet Loving Magazine – hvorpå tenåringene som kjøpte magasinet, istedenfor gratis mascara eller glitterleppestift, fikk en Crass-singel som gratisgave. Og jeg sier til Libertine at jeg er påvirket, at Crass seriøst kan ha vært med på å gjøre at jeg aldri kan sette en ring på mitt finger, at jeg ikke kan bli voksen og gifte meg fordi jeg hører mantraet som sier: One God. One church. One husband. One wife – og tenker: dette blir for dumt. Jeg spør om hun kjønner at hun kan ha ødelagt mange drømmer om ekteskapet.

– Jeg synes dette spørsmålet er silly! Kom igjen, ekteskapet som jeg portretterte det i Berkertex Bribe (inspirert av navnet på en butikk som solgte brudekjoler og bryllupsmagasiner, min anm) er et patriarkalsk bondefangeri. En kvinne som er kledd i hvitt for å annonsere sin seksuelle renhet, blir «gitt bort» av en mann, faren hennes, til en annen man, han hun gifter seg med, foran øynene på en kristen, mannlig gud? Is that being grown up? Trenger jeg å si mer? Hvis jeg har ødelagt ekteskapsdrømmer, hvilket jeg tviler på, så er jeg ikke lei meg for det!

 

En av låtene fra den første plata (The feeding of the 5000, utgitt i 1978) med den slagkraftige do they owe us a living, of course they fucking do er som tatt ut av samtidens Storbritannia, Der er begreper som poor doors – et apartheidlignende opplegg der de rike har en inngang og de som bor i sosialboliger har en annen, pa tross av at de bor i samme bygg – reaktualisert. Jeg spør henne om det, om gentrifiseringen, gatekrigen; krigen mot surdeigsgründerne, IPA-kapitalistene. Hva tenker du, Eve?

– Ja, de dukker opp i Hackney, men jeg liker godt brød. I gata hvor jeg bor er det en sjappe som lærer utsatte kvinner å bake, og det må vel være bra? Jeg kjente ikke til Cereal Killer (müslicaféen som i en anti-gentrifiseringsaksjon ble utsatt for hærverk, og som på Facebook ble annonsert som den tredje Fuck Parade av anarkistgruppa Class War, under krav som «We don’t want luxury flats that no one can afford, we want genuinely affordable housing. We don’t want pop-up gin bars or brioche buns, we want community», min anm.) – så jeg googlet det på nett da jeg hørte om angrepet. Stedet er independent og ikke en kjede, så jeg vet ikke hvorfor de tok akkurat Cereal Killer, bortsett fra at de har skjegg og ser ut som hipsters, noe mange synes er irriterende fordi det er masse hipsters i Hackney nå. Men, jeg kjønner hvorfor sinnet gror når et område som Hackney (gammelt arbeiderklassestrøk som nå har blitt dyrt og trendy, Londons versjon av Grünerløkka i Oslo, min anm.) blir tatt over av velstående beboere. Leieprisene er så høye at de som har bodd her i årevis nå blir pushet lenger og lenger ut av London. Boligspekulanterne intresserer seg for en rundown area – et sted hvor kreative folk bor fordi det er billig – og kommer dit for å make a killing. Jeg tror uansett ikke hat og angrep vil føre til den endelige forandringen. Det skaper et «vi og dem», hvilket er det som nå i stor grad skjer mellom folk og ideologier. Det isolerer og komprimerer problemer.

 

Aktivisme, frihet og kjærlighet

Antikapitalisme, motkultur, aktivisme, en livsstil ut ifra do-it-yourself-prinsippet var et like sterkt fundament i anarkopønken som selve musikken. Her var det ikke noe «stadionrock», som bassist fra det norske bandet So Much Hate, Per Arne Haugen, kalte Turbonegers musikk  – «det er ikke pønk» – i NRK-serien “Punx”. Back in the days var det band som Sex Pistols og The Clash som spillte for tusenvis av folk i fullsatte arenaer. Anarkopønkerne har alltid vært underground. De satte opp sine egne konserter, ga ut sine egne plater og fanziner, demonstrerte og okkuperte hus. Noen stadionrocker har jo Libertine åpenbart ikke blitt, men DIY-prinsippet står fortsatt sterkt, det å ha kontroll over sine egne greier, og hun er fortsatt aktivist:

– Jeg er involvert i mitt lokalsamfunn. Vi arrangerer events i parken, og for noen år siden plantet vi en frukthage på et stykke ubrukt land mellom parkene. I dag har vi arbeidsdag og jeg kommer til å bruke noen timer på å rydde og kviste der. Plassen har utgjort en stor forskjell i området, og dette er måten jeg ser ting forandres på: jeg gjør det jeg kan i en mindre skala. På mandager klipper jeg hår på et lokalt prosjekt for hjemløse. Jeg er med i en sygruppe, og jobber kreativt; hagearbeid, matlaging, innspilling, konserter, visuell kunst. En gang i måneden arrangerer jeg filmvisning hjemme hos meg for rundt tjue personer, der jeg lager mat og viser filmer jeg synes virker interessante. Jeg har et veldig godt liv og er takknemlig for det. Jeg har tilstrekklig mye for å kunne leve enkelt og bra. Jeg ville aldri eie dyre ting og jeg lager eget og fresher opp gamle når jeg kan. Jeg kjøper sunn mat når jeg ikke kan dyrke det sjøl. Jeg har en liten parsellhage – en liten bit med land som jeg leier veldig billig av kommunen – nær hjemmet mitt, og jeg elsker å arbeide der. Å spise maten du har dyrka sjøl er nydelig. Når du har fått noe til å vokse fra et bittelite frø, passet på det, pleiet det, og så etterhvert fått noe som er så forskjellig fra det du kjøper i butikken.

 

Og det høres veldig ut som Crass; friheten fra det kommersielle, friheten i å så sitt eget frø. Yttringsfrihet. Friheten i musikken, i improvisasjonen. Grungelegenden Kurt Cobain sa at «punk is musical freedom». Den franske filosofen, forfatteren og feministen Simone de Beauvoir hevdet at «frihet er den kilde hvorfra all mening og alle verdier oppstår». At vi blir fullstendig frie mennesker er anarkismens mål. Men hva er frihet? Jeg spør, og Libertine svarer:

Folk har alltid snakket om frihet. Hvem er jeg og hvorfor er jeg her? Det er de eldste spørsmålene. De siste årene har jeg insett at frihet ikke dreier seg om å gjøre akkurat det du har lyst til, når du har lyst til det – det handler om å disiplinere ditt sinn. Frihet er å ha kontroll over tankene dine. Det leder til frihet fra psykisk lidelse, som ofte er grunnen til smerte og lidelse. Jeg kan bare snakke fra mitt ståsted. Mange lider under strenge regimer og av krig. Jeg tror jeg kan forestille meg det, men aldri oppleve det. I vårt komfortable samfunn er det mange som lider av depresjon og psykiske lidelser. Vi har masse tid til å tenke over ting her; vi vil ha og forventer alt. Vi har så mye å velge blant, at vi knapt trenger å bruke forestillingsevnen vår til annet enn å velge hva vi skal kjøpe. Frihet for meg er frihet fra redsel. Redsel for alt. Det inkluderer redselen for å bli skuffa, skada, redselen for å mislykkes, ikke bli likt, elsket. Å se utenfor deg sjøl før kjærlighet og aksept gjør en åpen for skuffelse på en mer eller mindre katastrofal måte. Vi må finne kjærlighet inni oss, og først da kan vi gi kjærlighet, og den har ingen ende og trenger ingenting tilbake. Det er frihet for meg. Hmmm! Iblant føler jeg at jeg er på vei dit.