Intervju med Danielle Brogden fra kildaphew

 

1617_KILDAPHEW_0156

Det er ikke lett å finne livshistoria til denne duoen gjennom et raskt søk på nett. Magasinet Gaffa mener at kildaphew er det mest spennende som har skjedd i Oslo siden Steffen Iversen signerte for Vålerenga. Googler og får opp setninger som «Sug meg», «Soft Sunday på Ås» og «Softekonsert i Chillebula aka Halvors Hybel». Kildaphew gikk fra å vaere en skjult soundcloud-skatt til å bli hypa via feministfestivitas og bransjegalla By:larm. Bandet består av to medlemmer: Danielle Brogden og Andreas Lanesjord. Fetts’ utsendte fikk høre om dem gjennom Facebook og euforiske folk post-kildaphew-konsert. Føler du den også Danielle, hypen?

Ja, vi får jo stadig høre det – at vi er på en hype! Vi går ikke rundt og tenker så mye over det, men det er kult.

Bandet ble til for cirka to år siden, og begynte med utgangspunkt i et dj-konsept – et litet kollektiv på fire stykker.

– Vi bestemte oss for å ha noen live-acts under klubbkveldene vi arrangerte, og så funka det veldig bra, så vi (Danielle og Andreas, journ. anm.) bestemte oss for å lage noen låter. Etter det kjørte vi på med konsert og det funka – kjempebra! Det har bare gått én vei siden den gang. Andreas er produsent og lager beats, og jeg skriver tekster. Vi samarbeider veldig godt, sitter veldig mye sammen, produserer og finner melodier. Noen ganger får jeg bare tilsendt en beat, så kommer jeg tilbake med en tekst og så blir det plutselig ny musikk. Jeg har jo sittet hjemme og øvd i tjue år – ventet på å komme ut der! Dette er det første prosjektet mitt, og jeg lagde min første låt for halvannet år siden. Før det har jeg bare funnet beats på nettet og sunget karaoke på Youtube, hehe.

Nå for tiden er det mange musikere som ikke bare driver med én sjanger, så jeg synes ofte det er vanskelig å sette musikk i bås. Derfor overlater jeg definisjonen til deg: Hva slags type musikk vil du si at dere lager?

– Ja, si det. Det synes jeg også er litt vanskelig, fordi vi er ikke så veldig sjangerbasert. Vi blander veldig mange forskjellige elementer fra diverse sjangere og smelter det sammen til en helhet. Vi har hiphop-vibes inni der, elektronisk, soul, reggae, pop – selvfølgelig. Det er mye rart… Jeg vet ikke om det finnes noen sjanger som beskriver det perfekt. Så lenge man har en rød tråd så kan man blande det meste av sjangere og følelser. Jeg er uansett ikke så veldig opptatt av labels, generelt.

Kildaphew har gitt ut én offisiell singel på Spotify, Blunt truth. Den har blitt lyttet til rundt 54 000 ganger, og Danielle sier at hun ikke helt skjønner hvordan det har skjedd. Bortsett Spotify-singelen så er det på Soundcloud det skjer, og bandet har nylig lastet opp en ny, som Danielle sier: «spontan låt som det tok tre timer å lage». Og streaming-samtiden tillater spontanitet, den trenger ikke lange produksjonsprosesser og plateselskaper. Alle kan lage musikk på soverommet og gi den til hele verden gjennom et klikk. Er du heldig blir den plukket opp av et eller annet indie-radioprogram, et fanzine, en DJ eller en bookingagent som jakter etter nye, uoppdaga artister.

– Det blir lett mye overtenking, og det er stressende. Det er bedre å bare få det ut. Tenk at man kan lage filmer og musikk med bare en mac, det er kult! Det finnes radiostasjoner i England hvor du bare kan laste opp låten din, og hvis de liker den så spiller de den. Noen artister har blitt kjempestore på grunn av det. Jeg har litt fobi for store plateselskaper og kontrakter. Det finnes mange veier utenom det, og det er mye lettere å være uavhengig nå i dag enn før .

Og inspirasjonen, hvor finner du den?

– Overalt! Midt i sentrum mellom bygninger og bråk, eller ute i naturen blant trær og blomster. Mesteparten av min inspirasjon kommer innenfra, og selvfølgelig fra mennesker. Jeg liker å omgi meg med inspirerende folk som har en en sterk tilstedeværelse og gode energier. Jeg tror at det er mange som holder litt tilbake, så jeg liker de som klarer å slippe seg fri å spre sine vibes. Og selvfølgelig inspireres jeg av musikk. Instrumentalt. Jeg liker Flume, blant annet. Jeg liker litt spaca ting. Jeg har tidligere sunget mye til r’n’b, gamle schlagere, Britney… hehe.

Men det er få spor av Eurovision og masseprodusert highschoolpop å finne i kildaphew – heller, muligens, en mørkere variant av tenåringsangst; brought up so twisted and confused (…) sixteen started diggin’ out the blunt truth. Det handler om det globale og kollektive, det materielle og det åndelige – og om kapitalismen.

– Tekstene jeg skriver er ganske åpne for tolkning, men jeg snakker om det jeg oppfatter som sannheter om vårt globale samfunn, basert på egne observasjoner. Jeg vil danne et større bilde som gjenspeiler konsekvensene vi står overfor på grunn av dårlig mentalitet og begrenset bevissthet. Min hensikt er å få folk til å forstå at vi må overvinne vår materielle mani og overdrevne fokus på den fysiske verden, og være mer i harmoni med vårt indre univers – som et kollektiv. Vi må bygge verdisystemene våre på nytt, og bevisst bevege oss i en annen retning.

– Gjennom musikken vil jeg ta opp de tingene som ikke får nok oppmerksomhet, i mine øyne, en bevissthet ovenfor seg selv og sine omgivelser. Bare bevissthet kan bringe forandring, og forandring er aldri lenger unna enn det nåværende tidspunkt. Jeg vil gjøre verden litt mer reflektert, litt mer i stand til å se seg selv fra et annet perspektiv.

Har det alltid vært en selvfølge for deg å blande musikk og politikk?

– Det har vel kanskje ikke alltid vært en greie. Jeg har tidligere sett på meg selv som en sanger og ikke en rapper, det skjedde bare helt tilfeldig: Noen la merke til at jeg kunde rappe på et nachspiel! Jeg har alltid hørt mye på rap og hiphop – Atmosphere, Devil The Dude, Eminem, Grieves, The Roots, og jeg elsker å skrive – føler at jeg får sagt så mye mer når jeg rapper enn når jeg synger. Da slipper jeg gjemme meg bak fine melodier, og kan gå mer rett på sak. Før skrev jeg om de samme tingene som nå, men ikke sett fra det samme perspektivet. Jeg var nok litt mer overveldet av alt som foregikk inni meg. Selv om jeg ikke hadde planer om å bli rapper så skrev jeg tekster som på en måte var rap oppå beats. Jeg har brukt tekster jeg skrev da jeg var fjorten i den musikken vi har laget nå.

– Og nå: det ene sekundet kan jeg se opp og ut på verden og tenke: herregud så mye fint det er her, dette er et så vakkert sted! I neste sekund så lurer jeg på hva i alle dager vi driver med. Verden står jo veldig i kontrast til seg selv, så det spørs hvordan du ser på det, men jeg tror at den dagen jeg sier at alt er perfekt, så tar jeg vekk muligheten for forbedring. Det er de mørke stundene som inspirerer meg mest, det kjipe er det jeg sitter å reflekterer over. Hvis Donald Trump vinner valget tror jeg verden kan ta føkka til et nytt nivå.

Da kommer vi til det som er temaet i denne utgaven av Fett: selvbilder. Ikke bare det å ha et bra eller dårlig selvbilde, men også det å se på seg selv som en del av samfunnet. Et veldig stort spørsmål, men hvordan ser du på deg selv som en del av denne verden?

– Jeg føler meg som en veldig stor del av verden, samtidig som jeg føler meg som ingenting. Jeg bruker universet litt som min mor, min guide. Jeg har valgt å overgi meg til det som måtte skje, og akseptere det. Det er vel sånn jeg har klart å flyte gjennom livet – have faith. Jeg struggla med å gå på skolen, egentlig veldig lenge. Begynte på videregående i Kristiansand. Det fikk jeg heller ikke til, så da flytta jeg til Oslo. St. Hanshaugen er det beste stedet jeg har bodd. Det verste stedet er hjemme, ha ha. Kristiansand – veldig fin sommerby, veldig kjip vinterby. Jeg har jobbet litt, men ikke så mye, har typ fått sparken fra hver eneste jobb jeg har hatt. Men jeg har fått det til å gå rundt i hvert fall – jeg sitter jo her i dag – så noe må jeg ha gjort riktig.

Hvis du ofte får sparken så må vel frilanslivet passe bra?

– Ja, absolutt. Men selvbilde… Hvordan en ser på seg selv?

Ja. Et eksempel: jeg tror det mange menn som ser på seg selv som mennesker og ikke som menn, mens kvinner i større grad tenker mer på det å være kvinne – det annet kjønn, som Simone de Beauvoir sa. Noen ganger kanskje det er lurt å legge det fra seg det at man er noe, et kjønn – samtidig som det av og til kan være ekstremt viktig å kunne plassere seg selv inn i en kategori, en kontekst og et utgangspunkt. Hva tenker du?

– Jeg prøver å løsrive meg fra diverse identifikasjoner. Jeg liker å føle meg så uavhengig som mulig. Jeg går aldri rundt og tenker på om jeg er mann eller kvinne, lys eller mørk. Labels og identifikasjoner, jeg er ditt og jeg er datt – det stresser meg bare. Jeg liker å vaæe det jeg er i nuet.

I Sverige har feminister som rapper blitt hverdagskost – og artistene har blitt folkelige. Kristin Amparo reddet mange tacofredager da hun kjempet om å bli Sveriges’ representant i Grand Prix. Vi har Cleo, Silvana Imam, Linda Pira, kollektivet Femtastic. Og det skjer ting i Norge. For en stund siden var kildaphew med på å lage låten og musikkvideoen «Sug meg» sammen med KUUK, Lotus, Karin Kvamme og Mimmi Tamba. I disse dager deles videoen «Attitudeproblem», der en gjeng kvinnelige rappere – Izabell, Bendik, Stella Mwangi, Silvana Imam, Julie Bergan og Christine Dancke – svarer Karpe Diems’ låt med samme navn. Det skjer definitivt ting i Norge.

Kan du fortelle om «Sug meg»?

– Jeg var faktisk litt skeptisk til å være med på det prosjektet, fordi vi alle har veldig forskjellige uttrykk. Jeg lurte på hvordan alt skulle smelte sammen, men gikk inn i det og var bestemt på at jeg ville fremstå som den jeg er som artist, og det fikk alle andre også gjøre. Det funka veldig bra, og det var første gangen jeg samarbeidet med andre musikere på den måten. Vi skulle ha fokus på oss selv, skrive ego-tekster – bra selvbilde-tekster kan man vel kalle det – men jeg er ikke helt der så jeg tok det chill. Vi gjorde låta for å fremme kvinnelige rappere, og det var hovedgrunnen til at jeg ble med. Det er veldig mange kvinnelige artister – bare konseptet kvinnelig artist! – men sånn er det nå, så da får vi bare stå for det vi er.

Bra du nevner konseptet «kvinnelig artist»! Jeg synes det kan være vanskelig å vite når det er greit å spørre en artist som tilfeldigvis er kvinne om hvordan det er å «være en kvinnelig artist i en mannsdominert bransje». Det er jo mange artister som bare vill være artister og ikke en «kvinnelig» artist.

– Hele den der «jeg er kvinne og jeg er artist»-greia er det jo folk som irriterer seg over, og jeg skjønner det. Det er veldig mange som sier: Danielle, du må vel vaere tidenes feminist – men det er bare et par år siden jeg faktisk skjønte hva det egentlig vil si å være feminist. Du blir på en måte feminist så fort du er en kvinne og gjør noe eget, for deg selv. Det er jo greit nok.

Vi konstaterer at det er ganske nice å sitte på Sørenga, på tross av at det er en never ending byggarbeidsplass, og at vi har finanselitens dollarglis seg rett foran nesene våre (pakket inn i pene byggninger). Vi snakker om hva vi junker på – at Danielle er for koffeinsensitiv for å helle i seg mange kopper kaffe – men gjerne chiller med en joint. Og vi kommer inn på hår under armene-diskusjonen, og Danielle forteller at hun tidligere har vært her på Sørenga for en photoshoot i samband med et modelloppdrag.  

– Det har aldri vært drømmen å bli modell, men det betaler. Mye penger på kort tid. Jeg har vært i et modellbyrå siden jeg var tretten år, og jeg har vært med på noen shoots der de har retusjert meg som bare det. Fjernet føflekkene i ansiktet eller fikset på muskler, for eksempel. Nå som jeg har blitt artist er de veldig på helnett med meg, veldig sånn «nå vil vi ha deg for din personlighet» og vil ikke at jeg skal være en basic, flat modell. Nå er det greit med utvidelser i ørene, piercing i nesa og stort hår. Jeg shaver meg ikke under armene med mindre jeg har en modelljobb. Jeg vurderer å ikke shave denne sommeren, men kanskje de retusjerer det vekk?

Det var noen som skrev at det nye hippe er – jeg tror det sto i Klassekampens musikkmagasin – å ha en musikksmak som er en blanding av smart musikk og flaue guilty pleasures. Er det noe du hører på og inspireres av som egentlig er litt flaut? I så fall tror jeg du er veldig hipp.

– Jeg synes ikke det er flaut, nødvendigvis, men det er mange som ikke klarer å koble min obsession med Shania Twain.

Oi. Shania Twain.

– Ja! Country! Mamma kjøpte et album av henne når jeg var liten, sju-åtte år, og jeg har hører fortsatt på henne den dag i dag. Come on over! Jeg sunget mye til Shania, har stått i studio og spillt inn, og så har Andreas sagt: nå er du kanskje litt for mye Shania Twain.

Kildaphew lager jo musikk do it yourself style, har planer om å gi ut plate, og kan – på tross av fobien for store plateselskaper – gjerne klatre et hakk opp av undergrunnen.

Vi liker å holde det ganske sært, men kan godt bli nok kommersielle til å bli spilt en del. Ikke sånn at vi mister soundet vårt, men alt handler om balanse – man må gi og motta.

Vi drømmer om å gi ut album, og har nok materiale til det. Vi skaper fortere enn det vi får vist frem til verden. Vi vil spille mer og komme oss til utlandet – til Sverige og Danmark.

Hva ville skjedd hvis du ikke hadde oppdaga at du kunne rappe, på det der nasjet?

– Jeg hadde nok endt opp med å jobbe med musikk uansett. Eventually. Det var en bra greie at jeg begynte å rappe. Det måtte bare skje.

Publisert i Tidsskriftet Fett 2/2016