Intervju med Biru Baby

 

Biru+Baby+-+Dánil+Røkke

 

Biru Baby inspireres av Sapmí, Backstreet Boys og fireball-drinkz. Ukommersiell musikk med kommersielt potensiale? Fett tok en prat med bandets frontmedlemmer Hánná Rein og Ida Iki.

Babymetall på syre, sa noen. Eller som Ballade beskriver det: «synthbasert punk-metal med elementer fra både trance og progrock». I sammenheng med en Klubbøya-konsert ble Biru Baby omtalt som «en del av Sápmi-bølgen, hvor artister finner tilbake til røttene sine i det flerkulturelle nord. I motsetning til mange andre samiske artister, kan man imidlertid ikke kalle Biru Baby for høykultur. Dette er realisme fra den skitneste avkrok i Finnmark».

Biru Baby har de seneste par årene dukket opp på stadig lepper og scener. De er kjent for å levere ekstravagante konserter, og har nylig spilt på Karlsøyfestivalen, den samiske festivalen Riddu Riđđu og Oslo Pride (Hánná til 730.no: «Åh, det er så viktig. Vi trenger å feire den friheta vi har, og den friheta vi fortsatt må kjempe for og som så mange må kjempe for! Alle sammen trenger denne feiringa. Ja. Vi trenger å spice opp samfunnet, vi trenger kjærligheten i alle farger og vi trenger frihet. Det er på en måte dette vi lever for. Never give up!»). Da Biru Baby spilte på Trondheim Calling 2016 ble de pekt ut som festivalens beste band av flere musikkmagasiner.

Hánna og Iki møttes i Alta i starten av tenåra. De hang rundt på «City» og begynte å lage film og spille musikk. Da de ble et band var det først under navnet Cyaneed, men når Cyaneed «mistet ereksjonen sin», skiftet de navn til Biru Baby. De startet som en gjeng på fire, men «etterhvert var det noen som slutta og noen som dro til Barbados».

Hánná: – Da spurte vi lillebroren min, Hell-G, om han hadde lyst å joine litt som featuring artist, og så fikk vi med oss Biru Band Crew som består av drums, bass og dancers, og også et svært Biru Crew som består av flere musikere, dansere, filmfolk og andre kunstnere som er med på videoene. Hvordan alt skjedde og utvikla seg var helt tilfeldig egentlig!

Hvorfor har ikke alle band dansere? Fortell om deres dansere!

Iki: – Kanskje de har sett for lite på boyband-videoer!

Hánná: – Vi er faktisk sykt bortskjemt på dansere. Vi har sånn ti stykker som kunne vært med på scenen hvis scenen hadde vært stor nok.

Hvordan lager dere musikken? Hvem gjør hva?

Iki: – På det siste albumet har det basically vært sånn at jeg, Hánná og Hell-G møtes i studio, mikser litt fireball-drinkz og trykker record. Vi recorder med en gang vi har en idé, så veldig mye på albumet er det første opptaket vi gjorde.

Hánná: – All musikken har vi vel også skrevet sammen, eller, noen kom kanskje med en idé fra før, et riff eller noe, som vi har spilt videre på sammen. Og Iki har skikkelig producer-skills og Hell-G er syk på synth, så de to bruker å sitte å mikse og leke med soundet, og da bruker jeg å skrive lyrics.

Og inspirasjonskildene? The Prodigy, Backstreet Boys, Yung Lean, Jon Hopkins, Kate Bush, Sofi Tukker, Lady Gaga, Intrigue og Beyoncé («Lemonade mmmm»). Og det går ikke å se bort fra at tilhørigheten og kjærligheten til Sápmi påvirker. Både musikken og estetikken er preget av samiske symboler som reinen, joiken, Sápmiflagget – og tekstene er en blanding av norsk, samisk, engelsk og russisk.

«From the cold, hard tundra of Sápmi, in the Barents region of Norway, comes the revolutionary band crew Biru Baby, with their bizarrely unique style and sound. The band echoes the ancient call of the Sami people – an indigenous group of the Barents region – mixed with the next level music of modern civilization (…)». Slik beskriver Biru (som på samisk betyr «føkkings jævlig helvetes») Baby seg selv.

Hánná: – Da vi starta Biru Baby hadde vi egentlig ikke tenkt så mye over hvilken type musikk vi skulle lage eller hvordan videoene skulle være, men en ting som var viktig for oss var at dette skulle være reality – noe ekte, fra vår virkelighet. Da gikk det ikke an å ikke trekke inn den samiske kulturen. Det bare falt på plass av seg selv inn i denne pakka.

I et intervju sa dere at dere oppdaget den samiske identiteten deres i arbeidet med nye albumet Ancient Call, og dere har sagt tidligere at dere er «fornorska samer som har oppdaga at dere er 100% same». Hvordan da? Kan dere utdype?

Hánná: – Vi er jo fra Sameland, og har vokst opp med samisk kultur tett rundt oss, men likevel har ingen fortalt oss hvor vi faktisk kommer fra og hvem vi egentlig er. Vi har alltid følt at vi er samiske, men vi har ikke visst hvor mye samisk blod vi har. Sånt skulle man jo skjule. Da vi starta Biru Baby ville vi bruke bandet for å «komme ut» som samer – uansett hvor «mye samiske» vi var – og omfavne den kulturen vi kommer fra. Så vi lekte oss med samiske uttrykk og kunst og fant oss selv som samer, personlig, oppi det hele, og det føles bare mer og mer rett. For et par år siden fant vi også «bevisene» på at vi faktisk er 100% samiske i blodet. Det gjorde oss glad og sint, og vi følte oss broken, men samtidig hele, på samme tid. Noe falt på plass som burde vært på plass for lenge siden. Så lagde vi Ancient Call.

Musikken deres føles ekstremt ukommers, samtidig som det også finnes – vil jeg si – kommersielt potensiale. Dere er litt tabloide. Hva tenker dere? Øyafestival, undergrunn eller ja takk, begge deler?

Hánná: – Det er bare noe som har skjedd mens vi har lagd det vi selv har hatt lyst til egentlig. Vi har ikke prøvd å lage det på den måten med vilje. Men vi har vært nøye på å lage noe vi selv liker og ikke noe for å prøve å passe inn noen plass. Og så har vi heller ikke prøvd å definere musikken etterpå, så vi har vel ikke så dypt svar på akkurat det.

Iki: – JATAKK til å kunne feste og danse med hvem enn det måte være.

Flere sammenligner Biru Baby med sørafrikanske Die Antwoord, antagelig på grunn av det technopønkete soundet, og det faktum at begge lager musikkvideoer som er fargerike, litt proviserende og litt vulgære. For Biru Babys musikkvideoer er noe utover det vanlige, og de har en ambisjon om å lage video til alle låtene.

Hánná: – Det er en del av hele greia vår, og noe som er sykt gøy å gjøre! Jeg og Iki starta jo egentlig med å lage videoer sammen da vi møttes da vi var 13 år. Vi lagde mye musikkvideoer til Britney Spears og Madonna, og en del horrorvideoer.

Sapmí og den nordnorske naturen er sterkt til stede i videoene, og på tross av at budsjettet ikke er det største, er kvalitéteten på produksjonen høy. Videoen til Baby, I was made to fight begynner med en joikende Hánná og ender opp med en actionfylt ferd på snøscooter – «here comes danger for my soul baby take me to tke sky». Danserne er iført scooteroveraller og balaklavas. Slutt slut inneholder prinsessekjoler, kjøttstykker og opphengte, nakne kvinnekropper.

Hánná: – Slutt Slut er et skrik fra oss på en tid hvor vi løsrev oss fra å føle oss litt fanga i regler og meninger om hvordan man «skal» lage musikk. Vi var skikkelig lei av å høre om hvordan man skal og ikke skal gjøre ting, skrive en låt eller «tenke strategi» i bransjen.

Iki: Det var jo egentlig sånn vi starta Biru Baby. Med å skrive Slutt Slut.

Jeg får følelsen av at dere liker å pushe grenser. Stemmer det?

Iki: – Kommer an på hvor grensa di går.

 

Publisert i Tidsskriftet Fett 3/2018