Generasjon girl power

 

spice-girls-then

Av Jenny Dellegård og Anne Gerd Grimsby Haarr

Spice Girls gjorde oss til feminister før vi visste hva feminisme var. Neste år er det 20 år siden de ga ut hitsingelen «Wannabe» og nylig kunne britisk presse melde om reunion. Gruppa gjenoppstår, men hvor ble det av det de lærte oss?

Det er vanskelig å definere sin egen samtid. Det er lett å bli en gretten, gammel gubbe, eller en snerpete, gammel kjerring i dette tilfellet, og føle at alt var bedre før. Da nittitallet var over troddde vi at dette tiåret aldri skulle la seg putte i en bås. Det var hverken fugl eller fisk, det vil si, det var både fugl og fisk, men også dyr og blomster. Det var grunge, dance, eurotechno, numetal og elektronika. Det var nedtelling til undergangen iført sølvfarga boblejakke og buffalosko, Y2K, Waiting for tonight og Blue dabadi. Og tid for en ny, feministisk epoke.

I like the comfort in knowing that women are the only future in rock and roll, sa Kurt Cobain, blåste håret vekk fra ansiktet sitt og klimpret på gitaren på MTV. Mannen som personifiserte grungen døde i 1994, og det var før vi mid-åttitallsbarn hadde nådd Nirvana. Et par år seinere spratt vi likevel rundt i hennafarget hår, Robynfrisyrer, jazzbukser og avdanka flanellskjorter som minnet om at Nirvanatiden ikke helt var forbi. Men så BANG! I tell you what I want what I really really want so tell me what you want what you really really want. Girl power’en kom til oss som de tre vise menn kom til Jesus. Men vi fikk ikke gull, røkelse og myrra. Vi fikk Ginger, Scary, Sporty, Baby og Posh.

Så pent pakket inn: fem enkeltindivider i et kollektiv. De luktet uskyld og utstrålte styrke. De var ikke jenter, men heller ikke kvinner. De sang om gruppementalitet, og om sisters before misters. Og kanskje spesielt: de sang om betydningen av å ha det gøy. Det handlet om å danse på bordet til enhver tid, og om samhold. Uten å tenke over det, så gikk vi in i en epoke hvor vi ikke trengte gutter. Det var jenteekstase på høyeste nivå.

When your feelin’ sad and lone, we will take you, where you gotta go, smilin’ dancin’, everything is free, all you need is positivity. Revolusjon i barndommen. I dokumentaren «I’m giving you everything» forteller Victoria «Posh Spice» Beckham om hvordan popindustrien var metta av boybands. “It was all about boys. Boys boys boys. (…) It was time to change. This was something different. This was girl power.»

På Youtube er det et opptak av Geri «Ginger Spice» Halliwell i et britisk radioshow i perioden da krydderjentene var på sitt aller mest populære. Når de får spørsmål om hva slags gutter de liker, kommer det kontant fra Geri: «This is about girl power, not about picking up guys.»

Om Spice Girls var feministiske eller ei er faktisk et høyst omdiskutert tema. Girl Power ja, men tjente det feminismen at unge, lettkledde jenter drakk champagne i dyre biler under kontroll av en totalt mannsstyrt bransje? Den britiske humor-feministen Caitlin Moran går langt at hun klandrer Spice Girls for å ha «tatt livet av feminismen». Rihannon Lucy Colslett i The Guardian mener derimot at «Spice Girls was my gateway drug to feminism.» Var «girl power» et feministisk prosjekt eller ikke?

Først og fremst var den platåskobekledde kvintetten et smart trekk fra musikkbransjens bakmenn. Gruppa ble markedsført mot barn, og dermed var det også lurt av Spice Girls å ikke ha et for seksualisert image. Og det funka. Høye spark og jentesolidaritet, det var det som var greia. Men lå ikke grobunnen der litt allerede? Var det ikke en viss stemning i samtiden som gjorde at girl power-budskapet vant så godt frem? Feminismens tredje bølge meldte fra om at hei, vi har kanskje fått damene ut av kjøkkenet, men vi er ikke HELT der ennå. Små drittunger elsker farger, stil og dansbar popmusikk. Her fikk vi hele pakka, samtidig som vi ble skolert in i det kvinnelige fellesskapet. Vi fikk lov til å være individer – Sporty i Adidas eller Baby i rosa – samtidig som gruppa hele tiden var der og lærte oss at fellesskap fungerer.

Det var ikke så viktig hva de kalte det. I praksis, i våre liv, ble det feminisme.

For det var noe med nittitallet og kvinner. Björk, Alanis Morisette, PJ Harvey, Tori Amos, Shirley Manson, Courtney Love. Dette var alle sammen kvinnelige artister som var seg selv og hadde full kontroll på greiene sine. De hadde attitude og budskap så det holdt og skinner fortsatt sterkt på den kulturelle stjernehimmelen. De hadde en styrke, individualitet og coolness som gjør at de fortsatt blir fremholdt som feministiske ikoner. Men akkurat som Spice Girls, er det ikke alle disse som nødvendigvis sjøl ville kalle seg feminister.

Både PJ Harvey og Tori Amos har uttalt at feminisme er negativt ladet for dem, en begrensende kategori som de ikke vil identifisere seg med. Björk vokste opp i hippiekollektiv med en feministisk mor som «nekta å sette sine bein på et kjøkken», noe hun sier ikke gav henne de beste forutsetningene til å omfavne ordet.

Shirley Manson derimot, skammer seg ikke over å ta f-ordet i sin munn. Under en konsert opplevde Garbage-vokalisten å få grisete tilrop av en mannlig tilskuer. Hun stoppet umiddelbart å synge, så rett i øynene på mannen og spurte «Are you flirting with me?». Mannen smilte fårete tilbake og skjønte kanskje ikke at dette var en referanse til det Mallory Knox sier i Natural Born Killers før hun plaffer ned en gubbe og etterlater ham i en blodpøl. I et intervju i 2012 uttrykker Manson bekymring for at kvinner har glemt den feministiske kampen og nevner også disse nittitallsdamene: «I feel that in the Nineties when we first came out there were a lot of different types of women being heard in the mainstream. In the last ten years all it has been is women singing pretty ditties and showing their titties.»

Samme år erklærte Björk at det var på tide for henne å omfavne feminismen igjen fordi hun så en tilbakegang i kvinners posisjon og rettigheter: «In the 1990s, there was a lot of optimism: we thought we’d finally sorted out equal rights for men and women … and then suddenly it just crashed.»

I følge disse superstjernerne vokste altså Spice Girls-generasjonen opp i et klima hvor den feministiske optimismen var klart til stede.

Drar vi paralleller til samtiden så er forbilder a’la Spice Girls bytta ut med artister som Miley Cyrus, Lady Gaga og Rihanna.Nå er girl power Lady Gaga da hun trer ut i verden ikledd kjøttkjole og sier: «I am not a piece of meat». Eller Cyrus, da hun samtidig som hun lærer oss å twerke sier: «I feel like I’m one of the world’s biggest feminists because I tell women not to be scared of anything». Samtidens popstars har kanskje sprengt noen rammer som sterke, sjølstendige og sexy individer, men det er lite snakk om fellesskap. Det er godt mulig at Spice Girls var sexy for noen, men det var ikke det imaget deres besto i (med Geri Halliwells Union Jack dress som mulig unntak, men den står uansett i skyggen av tunga til Miley Cyrus).

Men hva har det da blitt av oss mid-åttitalsjenter som vokste opp med girl power? Vi som bytta boysa mot fellesskap i ekte feministisk ånd? Har Sporty blitt treningsnarkoman? Har Posh blitt et karrierevrak? Har vi glemt spice up your life, til fordel for flink pike-syndromet? Og hva skjedde med kvinnekollektivet?
I følge forskere blir vi åttitallsbarn ofte sett på som en generasjon som stiller spørsmål, og som på et eller annet vis ønsker å maksimere livet. Vi er impulsive, satser gjerne på flere kort, har mange planer og er ofte fleksible og flyttbare. Dette gjelder både karriere og sosiale relasjoner. Jentene fra Spice Girls-generasjonen har vokst opp til å bli sterke, selvstendige kvinner. Vi tjener våre egne penger, vi venter gjerne litt med å få barn, flere kvinner jobber i mannsdominerte yrker og du blir ikke nødvendigvis sett ned på hvis du må dra til India og røyke hasj et år eller to.

Samtidig sliter kvinner i 20-30-åra med utbrenthet og den såkalte tidsklemma. Vi er aktive på sosiale medier der både økologiske bønnebrownies, palmeferier og moteriktig interiør skal vises frem. En usunn mengde trening er ikke uvanlig. Mange føler seg deppa og utilstrekkelige. Spice up your life er blitt erstattet av perfeksjonisme. Vi skal ikke gjøre strukturelle problemer individuelle, men for å snu denne ukulturen er det noen ting vi som hører til Spice Girls-generasjonen bør huske på – noen visdomsord som en kommersiell girl group en gang etablerte i ryggmargen vår: Ikke glem å ha det gøy. Ingen kvinnekamp uten fellesskap. La oss håpe at en Spice Girls-reunion kan gjøre girl power mainstream igjen.

Denne teksten ble publisert i Klassekampen 15.10.2015. En tidligere versjon har blitt publisert i Tidsskriftet Fett, 2013.

spice-girls