Et Bianca Kronlöf private moment

Bianca_06

Noe av det Bianca Kronlöf er mest fornøyd med for tiden, er at hun får vise mensen frem på film.

­– Det finnes noe som heter film private moments – scener hvor folk er alene i rommet. I starten av innspillingen spurte regissøren meg hva jeg syntes om manuset, og da sa jeg at jeg aldri hadde sett en kvinne ha mens eller bytte bind på film, og at jeg gjerne ville se det.

Og slik ble det til at kinogjengere har kunnet se Bianca Kronlöf bytte mensbind denne våren. For mange i Norge har filmen Svenskjävel vært første møte med den svenske feministen og skuespilleren, men Kronlöf er ingen hvem som helst. Hun er YouTube-kjendis. Hun bekjemper rasisme og sexisme gjennom sylskarp standupkomikk. Hun er en krass samfunnsdebattant, som vil at det skal innføres en bullshit-minister som kan sette i gang alarmen hver gang en politiker sier noe idiotisk. De siste årene har hun blitt folkekjær gjennom den populære samfunnskritiske satire-serien Full Patte, som hun lager sammen med sin søster Tiffany Kronlöf. I programmet, som produseres av SVT og sendes på deres nettside, forsøker søstrene Kronlöf å svare på spørsmål som: Hvem ville du helst vært av Amy Diamond og Lil’ Kim? Hvorfor kan ikke barn tørke seg selv? Rasisme, er det en kunstform, som type kubisme? Hvorfor høres «jobb» og «jobbigt» så likt ut? Når hun tok turen over grensa til Norge, skulle det raskt vise seg at hun trampet rett uti flere sentrale samtidsdebatter.

Blodig alvor

­– Jeg elsker dette rommet, er det første Bianca Kronlöf sier når jeg møter henne i den fine salongen under Hotel Continental.

– Jeg sover gjerne på en madrass, men jeg sover også gjerne her.

Kronlöf er i Oslo for å promotere og lansere Svenskjävel, en film hvor hun spiller hovedrollen Dino – en ung, svensk jente som søker lykken i Norge. Den venstreorienterte journalisten Ronnie Sandahl står for både manus og regi, og filmen har allerede blitt tildelt flere priser. I forbindelse med premieren i Norge 13. mars ble det blåst liv i debatten rundt strømmen av svenske arbeidsinnvandrere til Norge. Mer om det senere. For hvorfor var det så viktig for Kronlöf å vise frem mensen på film?

– Jeg har sett kvinner børste håret, bytter klær og onanere når de er alene, men det som skjer en gang i måneden i en kvinnes liv har jeg aldri sett på film. Vi ser folk spy på film, vi ser menn som tisser og folk dreper hverandre, men mensen er tabu og noe man ikke kan se på uten å vemmes. Så i en scene sitter Dino på do og bytter bind. Det er et feministisk film private moment.

Det har nylig pågått en debatt om fraværet av kvinnelige hovedroller i norsk TV og film, og om hvordan kvinner fremstilles i de rollene som finnes. Anna Bache-Wiig og Siw Rajendram Eliassen, manusforfattere av serien Frikjent, skrev i Dagbladet at «Vår erfaring er at komplekse kvinnekarakterer langt oftere møtes med skepsis av premissleverandører i bransjen. En sterk og viljedrevet kvinne oppfattes fort som usympatisk, hard og unyansert. ’Kan vi like henne?’ er et spørsmål vi ofte har fått». Skuespiller Rolf Kristian Larsen heiv seg på: «Det vakre med fiksjon er jo nettopp at den kan være i forkant av konvensjoner, og at den også kan yte konvensjoner motstand». Nettopp dét er det Bianca Kronlöf ønsker å sette ut i praksis.

­– Den svenske skuespilleren Marika Lagerkrantz fortalte meg at man før i tiden ikke viste kvinners hender i sexscener, fordi kvinnen ikke skulle være aktiv. Hun skulle bli tatt, ikke ta. Hele min oppvekst har jeg blitt utsatt for bilder som har krympet min egen seksualitet. Vi skuespillere frykter alltid at vi ikke skal få jobb, men når jeg får en jobb frykter jeg alltid at jeg ikke skal få bruke min fantasi og mitt intellekt, men delta i reproduksjonen av kjønnsroller, stereotypier og så videre. Vi repeterer ikke bare historier, men også måtene det er mulig å tolke mennesker på.

Da Kronlöf skrev en artikkel i det svenske, feministiske tidsskriftet Bang hvor hun problematiserte det faktum at film- og teatermanus ofte innehar klisjéfylte kvinneroller, fikk hun høre at hun brente broer.

– Men Ronnie Sandahl – regissøren – leste artikkelen min og syntes den var spennende. Han har sagt at han tenkte: Om Kronlöf har halvparten så mye talent som hun er modig, så er det bra. Nå får jeg jobbe med smarte folk som ser mitt intellekt som en kunstnerisk ressurs, og ikke som et problem.

Jeg oppfatter Dino som sterk. Er hun det?

– Ja, hun er sterk, men det er ikke slik at jeg bare vil spille sterke kvinner. Jeg vil spille alle kvinner. Det jeg ikke vil gjøre, er å reprodusere et bilde av kvinnen som jeg ikke tror stemmer – et bilde jeg er lei av. I filmen problematiserer vi for eksempel at unge kvinner møter eldre, rike menn, og selv sexscenen er feministisk. Dino tar alle initiativ, og man blir ikke presentert den klassiske scenen hvor kvinnen ligger på rygg og han tar henne «respektfullt». Dino har kontroll under hele akten.

Partysvensker

Filmen Svenskjävel er, med regissør Sandahls egne ord, et relasjonsdrama om makt. Unge Dino forlater Sverige og flytter inn i et kollektiv på Grønland i Oslo. Hun er ulykkelig, sliter med å finne seg en jobb, og tilfeldigheter fører til at hun starter som barnevakt for en øvre middelklasse-familie på Nordstrand. Hun innleder et forhold med pappaen i huset, Steffen, og et drama om klasse, kjønn og kjærlighet tar form. Dino lever som en såkalt partysvenske, et begrep som er så innarbeidet at det har nådd engelsk wikipedia: «a party Swede is a young Swedish guest worker in Norway, known to work hard and party hard». Dino vil gjerne jobbe hardt, men hun er ikke særlig hard på festingen.

– Dino er søkende, og vet ikke helt hva hun skal ta seg til. Hun har det ikke så lett. Det er ok å være i Oslo noen måneder, men hva skal hun gjøre etterpå? Det er her klasseperspektivet kommer inn: du har alle muligheter, men om du ikke veit hvor du er på vei, så sliter du. Dino har bestemt seg for å gå videre. Hun har kommet til Norge for å jobbe, fordi det nesten ikke finnes jobber for ungdom i Sverige, sier Kronlöf.

Svensker i Norge er kjent for å være så jævla hippe og styla, «babes» liksom, men Dino er ikke helt sånn?

­– Dino har begynt å drite litt i ting. Hun er så jævla lei. I de svenske kollektivene jeg har vært i her sover folk på madrasser på gulvet. Når man bor i et kollektiv som alle tenker er midlertidig så blir det jo gjerne til at man ikke bryr seg så mye med hvordan det ser ut.

Det er en realitet at det strømmer svensker over grensen til Norge. Arbeidsledigheten blant ungdom har lenge vært høy. De som lykkes med å skaffe seg jobb får sjeldent fast stilling. Et stort antall unge går årevis i ulike vikariater eller jobber som ringevikarer. For mange er det umulig å forutse hvor mye de vil tjene den neste måneden. Veldig mange svenske ungdommer har blitt en del av den sosiale klassen som økonom Guy Standing kaller prekariatet – folk som lever i en varig usikker arbeidssituasjon. Samtidig florerer det med myter om hvor grønt gresset er i Norge. I realiteten er det mange svensker som tar turen over grensen, skaffer seg et overpriset rom i et kollektiv i Oslo og jobber på tvilsomme kontrakter og får dårlig betalt. For meg som opprinnelig er svensk var det deilig å se en film som endelig viser at svensker i Norge ikke bare drikker mojitos og jobber døgnet rundt. Endelig får man se det norske arbeidslivets bakside. Er gresset grønnere her, spør jeg Kronlöf.

– På en måte, for det finnes jobb for unge her og ikke i Sverige. Den svenske arbeidsformidlingen sender jo folk over grensen. Søsteren min dro hit og så på det som midlertidig, men nå finnes det ikke nødvendigvis noe å dra tilbake til, så for mange blir det mer enn noen måneder.

Og Svenskjävel handler om klasse.

– Ja. Hvem hører hjemme hvor? Hvem er selvsagte deltakere av samfunnet? Hvem har makten i et patriarkat? Hvem er tilpass med sin egen kropp, med sin seksualitet? Hvem flakker med blikket? Hvem ler? Nå er vi på detaljnivå, men det er veldig interessant å leke med maktbalansen på denne måten.

Ingen kommer unna feminismen

Svenskjävel er feministisk på mange måter, og det kommer blant annet frem gjennom tema som kroppskomplekser og søsterskap. Ida, datteren til barnefaren som Dino innleder et forhold med, har som så mange andre unge kvinner et veldig negativt kroppsbilde – det mange kaller den moderne feminismens store tilbakeslag. Relasjonen mellom Dino og Ida viser at søsterskapet, det kvinnelige fellesskapet, står sterkt.

– Jeg syns at forholdet mellom Ida og Dino er det mest interessante. Det er sterkt, men uuttalt. De hjelper hverandre. Det var en gjeng med kristne som så filmen, og etterpå sa de «herreguuud – den handlar om NÅDE». En av mine favorittreplikker er når Ida sier «du eier henne ikke» til sin pappa Steffen.

Hva er et bra filmmanus for deg?

– Jeg vil se at folk anstrenger seg. Et bra manus trenger ikke være nyskapende, men jeg vil kunne tenke: akkurat det her har jeg ikke sett før. I Svenskjävel har alle karakterene et problem, og jeg sympatiserer med alle. Jeg blir nysgjerrig på hvem som går videre og hvem som blir igjen der de er.

Har du noen favorittfilmer?

Jeg elsker animerte filmer og er Disney-nerd. Jeg så nettopp Big Hero 6, og den var dritbra. Jeg gråt to ganger. Dirty Dancing har jeg sett en million ganger, ikke fordi den er bra, men fordi jeg så den så ofte da jeg gikk på ungdomsskolen at den har formet meg som menneske. Dirty Dancing var min skolering i patriarkatet.

Noen av de heteste debattene her i Norge som kretser rundt Sverige og svensker, handler om at svensker er alt for PK, at vi dysser ned kritiske stemmer og at venstresidens kulturelitistiske marxistfeminister har all makt i media. Anne Holt, forfatter og tidligere AP-politiker, har sittet på Skavlan i beste sendetid og sagt at «sverige framstår som et feministiskt helvete». Sosiolog og forfatter Kjetil Rolness mener at «I Sverige er feminismen det nærmeste du kommer statsreligion, samtidig som den forlengst har sprengt grensene for menneskelig fornuft, og nå nærmest ligner et tankemonster fra en annen planet.» Er svenske feminister gale? Har feminismen gått for langt? Er vi en gjeng akademiske PK-hipstere?

– Mitt svar på det er at folk flest nyter godt av de fremskrittene som den feministiske bevegelsen har kjempet frem. Vi har alle glede av fritiden, barnehagene, at kvinner får stemme, at vi ser på vold og voldtekt som noe feil. Feminismen er jo for folk flest. Feminismen påstår at kvinner er mennesker, og jeg kan ikke forstå hvordan det kan oppleves som ubehagelig. Likestilling kan ikke være et kompromiss. Enten er det likestilling eller så er det ikke det. Man kan ikke slå seg til ro med at en kamp er «nesten vunnet», og om du tror at kampen for likestilling er unødvendig så trenger du å oppfostres.

Intervjuet ble publisert i Tidsskriftet Fett, #2 2015.

bianca