En ode til mensenmusikken

#jegharopplevd at en voksen mann kalte Alanis Morisettes album Jagged Little Pill for «mensenmusikk» under et disig nach i Telemark. Begrunnelsen hans? Morisette er så sårbar, myk og angstfylt – akkurat som en kvinne med mensen. Ja, vel.

Radikalfeminismen har alltid sagt at det personlige er politisk, og etter noen år i musikkbransjen har jeg samlet på meg diverse opplevelser. Her er noen:

#jegharopplevd mannlige lydteknikere som blir fornærmet når en kvinne skal mene noe om kvaliteten på lyden.

#jegharopplevd – da jeg for noen år siden jobbet med scenerigging – at de mannlige sjefene mine, istedenfor å la meg rigge lyd og lys, satte meg og en annen kvinnelig kollega på oppgaver som å vaske det turnerende bandet Whitesnakes’ klær, polere sanger David Coverdale sine tjue par sko og pynte backstagen hans.

#jegharopplevd at folk spør hvor arrangøren er når det er jeg sjøl som er arrangør.

#jegharopplevd klyping i rompa på konsert.

#jegharopplevd altfor mange konsertkvelder der det kun er menn på scena.

#jegharopplevd mansplaining* i samband med DJ’ing. Kan kvinner virkelig spille plater?

For radikalfeminister er analysen enkel og konsis: vi lever i et patriarkat – et mannsdominert samfunn der mannen blir sett på som det første kjønnet og kvinnen det andre, som Simone de Beauvoir skriver i den feministiske bibelen Det annet kjønn. Prosjektet Femme Brutal, det feministiske bookingkollektivet jeg har vart en del av siden oppstart i 2011, dannet vi av den enkle grunnen at patriarkatet dessverre eksisterer i musikkbransjen også. Målet vår er konkret: vi vil ha inn flere jenter og kvinner i musikkbransjens ulike ledd; på scenen, bak scenen, rundt scenen.

Det engelske pønkbandet Hagar The Womb spilte på et Femme Brutal-arrangement i forbindelse med 8. mars i år. I en samtale vi hadde på scenen i forkant av konserten – en samtale hvor temaet feministisk pønk sto på agendaen – sa vokalist Ruth Elias: «Oh my God, there is so much women in the audience! It’s usually only men at our shows.» Bandet fortalte at de dannet Hagar The Womb (år 1980) inne på doen på Wapping Anarchy Centre i London, som var det eneste stedet hvor kvinner i den utrolig mannsdominerte pønkscena kunne møtes for og stelle den sjokkrosa eller giftgrønne pønkesveisen, sminke seg litt, men fremfor alt: snakke i ro om #hvadeharopplevd. De følte seg usynlige og marginaliserte. «The few girls there were finding it hard to get ourselves heard or involved in any sense (…) and we thought we should form a band, because then they would have to take notice of us», fortalte Elias. Så Hagar The Womb – et all-female band – gikk inn i en sfære full av menn, lagde sitt eget rom og utviklet musikken på sin egen personlige måte. Isteden for å, som de fleste andre pønkbanda gjorde, synge om antikapitalisme, krig og hatet mot hele jaevle etablissementet, var kvinnelige erfaringer og en god porsjon humor fokus i Hagar The Wombs’ tekster.

Saturday night’s coming and I’ve just got to prepare.

Have a bath and spend two hours washing my hair

‘cos you know I’ve got to have my face just right. Right!

So all the boys will only fall for me tonight, tonight!

 Da Hagar The Womb besøkte Oslo delte de av tredve års erfaring som feminister og musikere. De fortalte at det ikke er ofte de snakker om disse tingene – om hvordan det er å være kvinne i en mannsdominert bransje. For bransjen er fortsatt mannsdominert. Etter over tredve år med punk’n’roll – i musikkbransjens PK-mafia – ser vi en overrepresentasjon av menn både foran, på og bak scena. Dette på tross av at pønkscena har som tradisjon å forsøksvis ta tak i disse tingene. Og nå snakker jeg ikke om drita hjemmebrentpønkere som hører på Exploited i sofaen og gir faen i alt, men organiserte pønks som i tillegg til å høre på eller spille musikken sjøl, lever som aktivister og kaller seg antifascister, feminister, queeraktivister. Og det skal sies at det på mange steder har mye blitt gjort – gjennom separatistiske arrangementer, kvinnedagsfester, studiesirkler, feministiske grupperinger. Bevisstgjøringa i hele scena og et samla ønske – både fra kvinner og  menn – om å ta grep, er definitivt et viktig fremskritt.

Virginia Woolf snakket om et eget rom til å skrive, Hagar The Womb om et eget rom til å starte band – og som konsertarrangør opplever jeg at det er utrolige behov for egne rom: rom uten skeive maktforhold og mansplaining. #jegharopplevd nemlig, hvor forbanna trygt og godt det er å jobbe sammen med kvinner. «Egne rom» á la booking- og arrangørgrupper som Femme Brutal og Ladyfest, og feministiske institusjoner som AKKS og radiOrakel, er med på å bygge opp en sjøltillit som gjør oss sterkere i møtet med en mannsdominert bransje.Vi trenger ikke å forholde oss til kjønnshierarkiet. Vi er ikke den andre, vi er bare mennesker, og det gjør at vi kan fokusere på jobben våres som er å arrangere konserter, ikke slite med å bli hørt eller streve etter å være «en av gutta». Svaret på spørsmålet om hvorvidt vi kvinner skal ta plass i (manns)normen og bransjen for øvrig eller lage egne rom blir: Ja takk, begge deler. Det trengs for at vi skal komme fordommene til livs. Hvis mensenmusikk skal beskrive en sjanger, så må den være beinhard.

*Mansplaining er, i følge Wikipedia, en hybrid mellom ordene «man» og «explaning». På norsk blir den direkte oversettelsen mannsforklaring, eller mannsforklarende. Ordet beskriver en mann, som forklarer for en kvinne, at hun vet mindre om et gitt tema, med utgangspunkt og bakgrunn i kjønnet.

Teksten er tidligere publisert i Fett#2 2015

www.fett.no