En ode til klissete rockebiografier

kimgordon

«Marriage is a long conversation, someone once said, and maybe so is a rock band’s life», skriver Kim Gordon i sin meget omtalte selvbiografi Girl In A Band. Gordon er musiker, kunstner, skuespiller, klesdesigner, og for de fleste mest kjent som sanger, bassist og gitarist i Sonic Youth.

Girl In a Band er historien om et band av sitt eget slag: kall det no wave, post-pønk, pretentiøs, intellektuell, indierock. Det er ei bok om 1980-tallets undergrunnromantiske New York og den såkalte no wave-scenen: slitne leiligheter, svette gigs på CBGB, nørdete samtaler om gitarlyder og hvem som egentlig startet pønkrocken. Det er boka om ei jente som måtte klippe navelstrengen til sin egen familie og reise fra sitt liv som California girl: «No matter where I go in my life, visually L.A. will always be my favorite place on earth». Det er boka om et band som startet på små rockebuler og endte som en braksuksess der de fløy verden rundt for å entre gigantiske scener og fremføre legendariske plater som Goo og Dirty. Men også som tittelen sier: ei bok om hvordan det egentlig er å være a girl in a band. Og til den som har veldig lyst på den klassiske sex, drugs and rock-and-roll-myten: Gordon røyker weed, tar litt syre og drikker seg full i ny og ne, som rockestjerner generelt.

Boka inneholder også mye kjærlighet: mye fokus på Gordons liv med Thurston Moore, sanger og gitarist i Sonic Youth,.Han er mannen hun gifta seg og fikk datteren Coco Hayley Moore sammen med. Noen har ment at Gordon fokuserer litt for mye på kjaerlighet og ekteskap, så mye at hun sjøl kommer i skyggen av Moore og nærmest blir «den andre». Men hvis du først skal skrive boka om livet ditt er det kanskje ikke så rart at et 27 år langt ekteskap fremstilles som noe annet enn en parentes. Kim Gordon og Thurston Moore delte band, seng, turnébusser og backstagerom. Det var strengt tatt ikke så mye «eget rom»Virginia Woolf style – for Gordon sin del, noe hun også poengterer i boka.

I rockebiografisjangerens offisielle oppskrift inngår som regel umåtelige mengder fyll, en romantisert bruk av narkotika og vill sex på trange backstagetoaletter – krydra med litt vold og tragisk oppvekst. Denne måten å fremstille rockestjernelivet på blir sjelden satt spørsmålstegn ved, da rock-n-roll lifestyle forventes inngå i fortellinga om musikken og mennesket den handler om. Rockebiografisjangeren har hatt en tendens til å være mer macho enn følsom, og det jeg opplever som grensesprengende i Gordons biografi, er at hun klarer å være cool rockestjerne og et vanlig menneske – med følelser – på samme tid: «Traveling to California with a two-month-old baby was another ‘new mom’ thing to have to worry about; dripping breast milk during a video shoot is not very rock!».

Da jeg leste boka glemte jeg noen ganger at det faktisk er en av verdens råeste rockedamer sitt privatliv som skyller over meg. Det kunne ha vært en venninne, eller meg sjøl. Det er absolutt ikke sånn at følelser, knuste hjerter, tosomhetens hverdagsdilemmaer og magisk stormforelskelse trenger å være negative ingredienser i en rockebiografi. Hvis vi skal få helheten, må ikke da alt med – det som skjer i hjemmet og i hjertet også?

Det har alltid vært en del av den feministiske strategien å dele de personlige erfaringene sine. På 1970-tallet tok kvinner med seg ungene, møttes hjemme hos hverandre og snakket om alt fra revolusjon til vold i nære relasjoner til barnehagebehov. Dette er å gjøre det personlige politisk, og Gordon er et riktig feministisk ikonmen noen ganger ambivalent.

På ene siden ønsker hun å være kjønnsløs, «en av gutta». Hun nekter å være «kona til Thurston Moore»: «I was allergic to making scenes and did everything possible to maintain an identity as an individual within the band. I had no interest in just being the female half of a couple.» Hun føler seg ikke nødvendigvis som ei i jenteklubben: «I can honestly say I almost never think of girliness unless I’m wearing high heels, and then I’m more likely to feel like a transvestite». Hun irriterer seg over spørsmål om hvordan det er å være kvinne i et rockeband, og hun vil på innsiden av det hun kaller «den mannlige sfæren»: «That’s why I joined a band, so I could be inside that male dynamic, not staring in through a closed window but looking out».

På den andre siden kaller hun boka si Girl In A Band, og vender stadig tilbake til sine feministiske tanker omkring livet som kvinne: kombinasjonen barn og karriere, ekteskapets dilemmaer, kvinnene i musikkbransjen, tidsklemma og et av samtidens feministiske backlash: jakten på det perfekte liv.

Gordon nostalgitripper og samtidsanalyserer, som når hun drar paralleller mellom sin egen ungdomstid og HBO-serien Girls: «It shows that stage of life when older people assume that just because you’ve graduated you know who you are, or what you’re doing, and in fact most people don’t». Og hun kommer igjen og igjen tilbake til det som er livet hennes – musikken og kjærligheten.

Jeg mener at Gordon pusher sjangeren – den tradisjonelle rockebiografien – i en spennende og progressiv retning. Og kanskje er det naturlig at en som spiller i et grensesprengende band også skriver en grenseoverskridende rockebiografi. Gordon gir oss ikke bare syretripper og depresjoner, men også knuste hjerter og euforiske møter. Bruddet med Thurston Moore, som før de gikk fra hverandre var systematisk utro, var ingen vakker historie. «The couple everyone believed was golden and normal and eternally intact, who gave younger musicians hope they could outlast a crazy rock-and-roll world, was now just another cliché of middle-aged relationship failure – a male midlife crisis, another woman, a double life», skriver hun bittert. Men ingen har vel hatt vondt av litt god gammeldags knausing? Kliss, følelser og rock-n-roll FTW.

Publisert i Tidsskriftet Fett #3 2015.

playin.kimgord