Come to the sabbath

beyonce-formation-looks-1

Publisert i Fett#4 2016

Av: Jenny Dellegård og Anne Gerd Grimsby Harr

Musikk i seg sjøl er et ritual.

Se for deg en gjeng med damer snike seg ut midt på natta for å putte planten bulmeurt i skjeden for å få hallusinasjoner. Dette er nemlig opprinnelsen til myten om at heksene rir på kosteskaft, fordi kvinnene angivelig brukte en kvist for å putte urten i seg. Og ikke bare ble de rusa, dette var noe som fikk dem til å fly av gårde i lufta på nattestid. Om dette bare er èn av mange myter knytta til uskikkelige kvinners seksualitet eller om dette var noe de faktisk eksperimenterte med, vites ikke. Kildene fra denne tiden er veldig forutinntatte og var ofte kirkens menn og dommere som selv trodde på heksenes farlige innflytelse.

Om disse damene delte slike rusopplevelser, ville det ikke vært hverken første eller siste gang i historien. I det gamle Hellas drakk bakkantinnene  – de kvinnelige tilhengerne av vinguden Dionysos – seg sanseløse mens de dansa, spilte musikk og ble ville og gale. I et samfunn der kvinner ikke hadde noen rettigheter ble de sett på som farlige og grenseoverskridende, en ukontrollerbar makt. På de britiske øyer hadde man kvinnelige druider som tilba naturen, hadde offersirkler og spådde fremtiden. Det er i denne ånden man finner heksa også, en slags urkvinne som nekter å tilpasse seg når patriarkatet ber dem om å gjøre det. Under hekseprosessene i Europa kunne det til og med bare handle om å ikke være innenfor med de riktige folkene, at du hadde vekket sjalusi hos nabokona, eller at man skyldte på innflytteren når kveget ble ramma av sykdom. Det er likevel inspirerende at kvinner i alle tider og i mange kulturer har samlet seg i felles ritualer for å kjenne seg fri fra det verdslige og hverdagslige, i dans, rus, musikk og opphøydhet.

For hekseriet lever i beste velgående. Nå har vi en musikksjanger som kalles witch house (takk for info, Bitchmedia) – både den kanadiske artisten Grimes og elektrobandet CHVRCHES (som forresten spilte på årets Øyafestival) kan plasseres inn i denne sjangeren. Ifølge Wikipedia er witch house elektronisk musikk preget av okkultisme, shamanisme og horror. Den inneholder ikke sjelden obskure samples og innslag av chopped and screwed hip-hop soundscapes med en touch av noise og industri. Witch house-band henter inspirasjon fra The Cure, Cocteau Twins og Psychic TV – samt serien Twin Peaks og filmen Blair Witch Project. I musikken til Lydia Lunch – kjent for å lage no wave/post-punk/industrial/spoken word siden 80-tallet – er mystikk, magi og heks-referenser å finne: better trust the witch. Diamanda Galás, som likt Lunch er en hardcore feminist, ikke bare ser ut som en heks og synger som en, hun bruker også witch house-accessoirer.

Sjangeren kan føles nokså underground, men at vi finner heksesymbolikk hos både Azealia Banks og Beyoncé vitner om at tematikken i seg sjøl ikke er det. Heksen er hipp om dagen.

Et kjapt søk på witches in music bringer frem en bildeserie av mange av de mest kjente kvinnelige artistene i verden i dag med ord som spellbinding og magical. Blant dem er Rihanna, Nicki Minaj, Grimes og Lorde, som tydeligvis alle sammen innehar «heksete» kvaliteter. Men hva er det å være heksete? Rapperen Azealia Banks har gjennom en Twitter-melding kommet ut som sjølerklaert heks: I’m really a witch. I Bitchmedia-artikkelen The Witchy Feminism Of Modern Music Videos analyserer skribenten Emma Rault Yung Rapunxel, musikkvideoen der Banks rir på en rodeookse omgitt av okkulte symboler og riotsnut. I videoen er det heksen Banks versus politiet, som hun knuser flasker i hodet på. Rault skriver at «det finnes en sammenheng mellom protest og mystikk i denne videoen. Heksens styrke eksisterer bortenfor den virkelige verdens våpen og uniformer. Den viser at magien har potensiale til å utfordre eksisterende maktstrukturer.» I artikkelen tar hun også opp Beyoncés bruk av heksen som symbol i videoen til låta Formation: «Det er tunge åndelige overtoner til flere av hennes personas i videoen. I noen scener snakker hun ut som en visjonær from beneath the brim of her black hat. I andre beveger hun seg elegant på toppen av en New Orleansk politibil (…)». Okay, okay, ladies, now let’s get in formation. Queen B sitter på en synkende politibil og danser i gruppe. Her er også budskapet tydelig: demonstrasjonen er et kollektivt ritual – når vi står sammen i gruppe utgjør vi en trussel.

Et spennende sammentreff er at både Banks og Beyoncé lar snuten vaere motstanderen.

Politet, som ikke bare er kjent for å banke, diskriminere og drepe svarte i USA, er i tillegg maktas vektere. Hvis heksen er satans allierte, er politiet Guds utsendte.

Og man føkker ikke med kirka ustraffet. Pussy Riot og deres opptreden i Frelseren Kristus-katedralen i Moskva – aksjonen som kritiserte både det russiske regimet og kirka– er et utmerket eksempel på det. Hadde det vært middelalder ville Putin brent det feministiske punkbønnkollektivet på bål.

Og det er jo noe som brenner og truer her. Heksen er det motsatte av den stereotypiske, (ufarlige) kvinnen som lenket fast ved kjøkkenbenken viser omsorg, gråter, baker boller og duller med unger. Heksen er effektfull grunnet sin sterke feministiske symbolikk – den farlige kvinnen som utfordrer det etablerte, bryter med normer og truer patriarkatet. Hun bryr seg ikke om konkurranse og pengemakt, som også er en god grunn til hvorfor hun egner seg som trusselsymbol mot den rådende orden.

Det går ann å gjennom musikken ta en mainstream politisk debatt – takk Marie Bergman fordi du driver musikalsk kvinnekamp á la klassisk syttitallsfeminisme og synger ingen kommer undan politiken för att man är servil och snäll – men det å leke med heksekitsch, magi og okkulte symboler kan oppfattes som like effektfullt og truende. Tradisjonen tro så organiserer, demonstrerer og stemmer vi oss til forandring, men det finnes også andre krefter å spille på. Der har er heksen: det fullkomne symbolet på patriarkatets mareritt. Hun er perfekt ukontrollerbar. Heksen er en rebell. Kall henne riotgrrl.

For styrken og frigjøringa er å finne i magien, og magien er krefter vi ikke kan ta på. Den finnes i undergrunnen og i popkulturen. Det kollektive ritualet. Musikk i seg sjøl er et ritual – MC betyr jo master of ceremonies – og en konsert er en seremoni med hensikt om å berøre. Noe skal skje inni sjela – kall det magi – så at den som opplever den kan gå fra konserten litt mer opplyst, litt mer klar, kanskje litt mer farlig.